Vestlandstur 2005

 

Bilder fra turen.
Album 1
Album 2(ny)

Tur logg.

Onsdag 29. juni 2005
Haga - Haukeli med moped på henger.

Etter klokka hadde pasert 17:00 var vi klare for årets store utfordring: mopedtur fra Haukeli til Skånevik via et uttall norske fjorder. Tre biler med henger hadde med seg tilsammen 17 mopeder.
Under veis møtte Einars gelendevagen nordeuropas største vogntog. Da bremsene tok tak var det 19 cm klaring.
Etter 4 stopp var vi hos Pippen. Alle lasta av kjøretøy. Pippen hadde ryddet hvert rom i huset og gjort det klart så alle fikk en plass i herberget: laftet tømmer fra Notodden. Der var det dekket til et riktig gjestebud.

Torsdag 30. juni 2005
1. etappe fra Haukeli til Jondal - ca 20 mil.

Dagen startet med en frokost som ikke stod tilbake for gårsdagens måltid. Alle hadde sovet upåklagelig bortsett fra Norli som sleit med Jørgensen's gode sovehjerte. At Tandberg snorker på inn og utpust er en kjent sak, men Øyvind og Per Willy sov godt nok.
Etter ca 4 sekunder brøyt den første mopeden sammen, men den var iorden nesten like fort. Einar måtte tidlig i ilden som avlastningssjaafør og oppmuntrer. Runar slo kloa i reservemopeden etter at tenningsanlegget konka ut etter kort tid. Etter 2,5 timer var vi ved Haukeliseter ca 3 mil's kjøring fra pippen. Her ble det mekking og nytt startforsøk før den seriøse klatringa mot Røldal.
På tross av Bjørnar's oppfordring ble det mye solokjøring fram til Odda. Myrvold så ei sexy elv og vi andre la merke til den vakre Låtefossen da vi passerte i god fart. Polet i Odda ble tomt for søte og sterke drikker og alt ble lastet inn i gelendewagen og henger. Harry måtte mekke og etter at han tok ned hjelmen fra styre og frigjorde gasswire gikk den fint.
Mot Utne ble vi forbikjørt av en lokal ypling på Honda. Anders tok tok affere og parkerte guttungen og Bøpeskruens ære ble gjenopprettet. Øltørsten hadde tatt overhånd på fortroppen og de raste mot Jondal for å berge ølet. Vi slo oss til ro for kvelden på en gårdscamp like ved Folgefonna som var oversvømt av saggende snøfjølkjørere. På den lokale puben steig gjenomsnittsalderen fra 15 til 34 år og Jimmy ble nekta inngang da han ble ansett som et farlig rovdyr.

Fredag 1. juli 2005
2. etappe fra Jondal til Skånevik – ca 10 mil og tre ferjer.

Einar og Pippen stekte flesk og egg til frokost og alle viste god appetitt. Bortsett fra Per Willy, så var alle oppe i god tid for å rekke frokosten. Da lavvoen ble revet lå han i snorkerullen fortsatt. Ingen sure miner av den grunn, og snart var alle på plass i ferjekøen i Jondal klare for 2. etappe fra Jondal til Skånevik.
Været var upåklagelig og mopedene gikk fint langs vestsida av Hardangerfjorden fra Tørvikbygd til Gjermundshamn. Sørensen’s Corvette var litt gjenstridig og fikk en pause på hengeren for at den skulle skjerpe seg. I Gjermundshamn var det ny ferjekø og det gjorde godt med en beinstrekk og tøying av såre rumpemuskler. Si hva du vil om mopedsaler, men noen stressless er det ikke!
Ferja brakte oss trygt over til Rosendal der vi var innom Baroniet for å få litt kultur. En graskløpper og noen grove furulegger vakte størst oppmerksomhet, men vi hadde da vett nok til å la oss avbilde foran slottet. Trond hadde lest litt om Baroniet på forhånd, men gutta var mer opptatt av om Thoresen’s skogsmaskin hadde klart å felle de velvoksne furuene i parken, enn å høre på historien om Baroniet.
Da suget etter baconpølse med rekesalat, agurksalat og dressing ble for stort, befant vi oss igjen på mopedene jaktende på nærmeste bensinstasjon. HydroTexaco i Dimmelsvik ble redningen og pølsevarene forsvant raskt fra grillen bak disken. Det ble en god dagsomsetning!
Kjetil byttet clutchvajer mens vi andre koste oss med is i sola. Gjensynsgleden var stor da vi ble kompettert med en sporty aurskoging fra Lierfoss. Leif Arne og Hareton var glad for å få med flere aurkoginger, og de lot det skinne igjennom at kanskje burde flere derfra våget seg ut på langtur….. Fra Dimmelsvik skulle vi ta en ”snarvei” over fjellet til Matre. Her var det bratt og mange mopeder sleit. ”Snarvei” var å ta hardt i, bl.a. for Jørgensen’s Puch som ikke hadde flere førstegir igjen opp den siste 8% kneika! Uansett hvor hardt han trampet på girpedalen, var det ikke mer å hente! Men en Bøper gir seg aldri, og om litt stupte vi ned mot ferjekaia i Matre på andre sida av fjellet. Nå var det bremsene som fikk kjørt seg! Skånevik var innen rekkevidde – vi kom til å klare det!
Da ferja klappet til kai i Skånevik måtte bluestonene vike for hissige to – taktere. Mange kom bort til oss for å ta på mopedene og snakke med oss. Hyggelig velkomst! Flere sa at de hadde hatt ”en sånn en før” og det var mange som måpte litt da vi sa at vi hadde kjørt fra Haukeli dagen før og at vi hadde kjørt moped over 30 mil. Vel i land, dukket Bøpeskruens avdeling i Bergen opp – ikke på moped riktignok – men i en 46 fots luksusyacht. På flybridgen tronet Arve Bøss og med stødig hånd og litt assistanse fra Jan Erik, manøvrerte han båten inntil brygga. Maken til båt hadde ingen av oss sett før, men heldigvis var Arve, Tom og Dag de samme gamle, gode gutta med brei nesbudialekt fra Kjennsmokroken.! Ingen ”morn-du-takter” derfra nei, gudskjelov! Etter bunkring i Skånevik skulle vi dra til leirplassen. I følge Bjørnar var det en 7 – 8 kilometer dit. Det vil med andre ord si at det var litt over ei mil…. Da vi svingte av ved Ebne Bedehus og trillet ned mot stranda åpenbarte det seg en idyll på jord. Og her skulle vi være! Et lavt skipperhus, båtnaust, en nedlagt butikk og strand omkranset av ei lita elv og nyslått eng. Jammen er det godt være gessell! Ekstra godt var det stige av mopeden og hvile rumpa etter over 30 mil….
Lavvo og telt ble satt opp, og Pippen og Einar gikk i gang med middagen.
Da alle var samlet på stranda, begynte vannet å stige og noen husket gammel skolekunnskap om flo og fjære. Det hadde visst noe med månen å gjøre, men den så vi ikke noe til – det var jo fortsatt sol og dagslys! Uansett ble vi nødt til å ta campingstolen lenger opp på land. De sprekeste tok en dukkert og de påstod at det var godt vann…Nuppete i huden ble de i hvert fall.
Kjøkkenet serverte kylling, ris og salat og alt smakte særdeles godt. Vi innrømmer uten blygsel at det feiret rundt bålet på fredagskvelden, men det hadde vi jammen fortjent! Bjørnar’s tante og onkel hadde lånt bort området til oss og de kom på besøk. Det ble en hyggelig kveld på alle måter!

Lørdag 2. juli 2005
Skånevik

Vi våknet lørdag til lett duskregn på teltduken. Knotten likte det fuktige været og holdt oss med selskap inni øra og i nakken. Skjønnaug og Sørensen konstaterte at teltene deres var vanntette, dvs. at vannet rant inn, men ikke ut igjen! En ny kilo bacon ble stekt og fortært sammen med speilegg på brødskiva.
Leif Arne var så varmblodig at han bestemte seg for å tørke seg med ryggen til bålet og med klea på!
Regnet ga seg og Bjørnar inviterte oss med på tur til Etne – en kvarters tur – det vil si en halv time…. Mange ble med, men noen valgte å la baken hvile, 30 mil på mopeden hadde tært på! Noen var nok litt støle i pannebrasken etter det hyggelige laget rundt bålet i går kveld også….
På vei mot Etne ble det sight-seeing hos mormora til Bjørnar’s hjemsted – enda en vestlandsidyll – vilt og vakkert plassert i skråningen ned mot fjorden – omkranset av steingjerder på to sider med fjorden foran og fjellet bak. Heldigvis var det bo og driveplikt og vernede bygninger, så Bjørnar blir nok værende på Haga.
I Etne var det ny bensinfylling og påfyll av forfriskninger på det lokale samvirkelaget, foruten nødvendige ærender på vannklossettet – porta-potti’en i leiren ble ansett som en nødløsning! For de av oss som vokste opp med utedass var porta’en helt grei, men det ble visst litt for mye for ungdommen å måtte løfte litt på baken for å få tampen til å velte…..!
Aurskogjengen med Jens Kristian i spissen, tok en æresrunde om Hålandsdalen tilbake til Skånevik, mens vi bøpera fra Haga returnerte samme vei som vi kom.
Ved leirplassen hadde alle mønstret på som dekksgutter på Azimut’en, og det var bare å slenge fra seg mopeden å komme seg om bord. De fleste fikk plass på fly-bridgen og turen startet med å samle inn pils i skjærgården – skjærgårdspils. Tidevannet hadde nemlig spilt oss et puss igjen og hentet alt ølet som lå til kjøling i bekken.
Med Arve til rors stevnet vi mot Ølen der vi skulle på COOP for kjøpe postkort til a’mor og litt smågodt til kvelds. Butikken lå sjølsagt ikke der som Bjørnar sa den lå, men etter å ha spurt lokalbefolkningen, fant vi fram. At Bjørnar har ei tante i Ølen også, kom ikke som noen overraskelse.
Harrisen var litt skeptisk til det våte element, men etter noen avslappende forfriskninger hadde det gått over.
På tilbaketuren plukket vi opp noen akterutseilte aurskoginger som også hadde lyst til kjøre båt, og ferden gikk videre til Skånevik.
Her ble vi overlatt til oss selv en stund – og da vi hørte Stavangerensemblet med hese hyl fra en bakgård – gikk vi på konsert. Vi rakk ekstranummeret men slapp dessverre ikke inn. Jørgensen prøvde seg med at ”EG HEITE MARKUS TROST” og refrenget ”DET E’KJE LETT VERE FOGGEL I DAG”, men dama i porten lot seg ikke bestikke – egentlig litt rart syns nå vi!
Pippen hadde reist tilbake for å lage lørdagsmiddag og da vi omsider hadde fått kapret noen drosjer og trillet ned forbi Ebne Bedehus, ble vi møtt av nygrillet kjøtt og alt tilbehør! Det var bare å la seg imponere og gafle innpå! Og det gjorde vi!
Fordi vi hadde kjøpt billetter til bluesteltet til kr. 400 pr. stk. var vi nødt til å bryte opp og ta turen inn til Skånevik igjen. Sirkusteltet var fylt til randen av blå toner, litt synd at all lyden forsvant rett til værs før den nådde ut til publikum, men pytt pytt; bøpere er ikke kresne så lenge det er tappekraner og sittebenker i nærheten…..ligna litt på Hagapuben kanskje…? Noen prøvde seg med sjekkereplikken ”Og bilen Deres går bra….!?”, men responsen var heller skral. Bør øve inn noe nytt kanskje – eller vaske seg – mulig at det hjelper?
Fordi vi skulle tidlig på’n søndag, bestilte vi drosjer tilbake for å legge oss, men vi ble sittende rundt bålet til morra’s…..skikkelig lurt! MEN MORO!? JA VISST!!

Søndag 3. juli 2005
Pakking og retur fra Skånevik til Edland over Haukelifjell – på moped!

Er man helt om natta får man være helt om morra,n! Ingen sure miner – ”rise and shine”...
Einar startet like godt opp aggregatet i 8 tida og kunngjorde at nå kunne vi lade mobilene!
Det syns vi var en god ide, så vi stod opp – flere av oss kunne hatt behov for å stå til lading ei stønn sjøl også, men etter å ha spist frokost var vi klare til nedrigging av telt og opprydding på plassen. Merkelig nok hadde vi klart å holde det ganske strøkent rundt oss . Mulig Einar har hatt en finger med i spillet der?
Myrvold hjalp til med å hente porta-pottien og det gikk fint, uten alt for mye skvalping. Noen fikk riktignok assosiasjoner til Bjelleklang og Hyttetur og ”ting og tang som hang..” Tømming i bekken ble nedstemt, så vi tok like godt med oss våre etterlatenskaper over fjellet - til tømming på forskriftsmessig vis.
Hengeren bak Gelendewagen ble sinnrikt pakket for å få plass til alt, og i tilfelle det utenkelige skulle skje: at en moped eller to skulle streike over fjellet, var det nødvendig å ha frigjort litt ekstra plass.
Sørensen truet Corvette’n med dødsstraff hvis den fant på noe tull over fjellet, og den malte som en katt i alle drev da den ble startet – turte ikke annet!
Alle fant igjen stroppene sine og liggeunderlag, snorkeruller og annet pargas ble forskriftsmessig tjoret fast. Da ingen av oss hadde gått ned i vekt i løpet av turen, ble mopeden minst like tung som sist.
I 11-tida var vi klare til avreise, og vi tok farvel med Bergensavdelingen i båten før vi dro oppom Bjørnars tante Marit og onkel Kjell for å takke for oss. Vi ble behørig fotografert foran gården Tveitevoll og ønsket velkommen tilbake. Det satte vi veldig stor pris på, for vi hadde likt oss så godt der og blitt tatt imot med vennlig gjestfrihet.
Vi vinket farvel og satte kursen inn mot Skånevik til fylling av bensin og toktaktsolje – alt fra 2 – 8% fikk duge – derfra begynte vi stigningene opp fra Skånevik og kjørte via Hålandsdalen før vi havnet på E 134 langs Åkrafjorden. Her ble vi møtt av den første lange tunnellen – 7,5 km lang – og da vi så dagslyset – og fortsatt satt trygt på mopeden, var vi glade! Fingerknokene var temmelig hvite etter å ha tvihold i håndtaka. Harethon sa at han følte seg som ”Michelin – mannen” i grillen på lastebila, der han forsøkte å holde unna for iltre sjåfører! Vi fikk ofte god drahjelp når vogntogene passerte oss – slip-streaming a la Formel 1
får en annen dimensjon når du sitter på +/-50 kubikk og blir sugd med av en Scania med 8 – 10 hjulpar inne i et smalt og mørkt høl i fjellet. Bob og berg – og – dal - bane er vi redde for, men moped i tunnell er passelig ekstremsport for Bøpere, mente Norli’n.
Fra Jøsendal fortsatte oppstigningen via Seljestadtunellene og da vi kom til Røldal ble det en liten rast med mat og bensin. Per Willy’ s maskinist begynte å bli sliten av å holde kompresjonen oppe, og Runars Panther var i ferd med å forbruke enda et tenningsanlegg. Harris’en var heller ikke helt fornøyd, men han har god greie på skruing så han holdt det gående. Jørgensen klagde stadig over at Puch’en ikke var konstruert med flere førstegir enn bare det ene, ”men det går da framover”, sa han – og så seg tilbake. Myrvold skvatt da han så en motorsyklist med selvlysende gul vest, og han kom på at han hadde glemt å være innom bedehuset i Ebne før han dro.
Hadde det vært bratt oppover tidligere, ble det ikke flatere oppover fra Røldal til Haukeli. Vi måtte kle oss bedre, for det var regn i lufta, og da vi var oppe på fjellet, ble vi møtt av kraftig motvind med enkelte snøfjoner i regnet. Det var fint, for da kan vi si at vi har hatt all slags vær på turen!
I Haukelitunnellen ble vi omhyllet av tjukk dieseleksos, og da det ikke var mulig å stenge friskluftinntaket på mopedene, ble det en del inhalering. Litt småsvimle konstaterte vi at vi passerte fylkesgrensa mellom Hordaland og Telemark. Fortsatt litt kupert terreng, men mye nedoverbakke til Haukeligrend og Edland – både moped og fører syns det var like greit!
I 5 – tida svingte vi opp i boligfeltet der Pippen bor i Edland. Det ble en liten æresrunde for noen av oss før vi fant fram. Trond trillet tre-hjulingen opp den siste kneika – ”itte søren om je ska’r taues” – et strålende eksempel på at en Bøper aldri gir seg, sjøl om svetten siler og pusten er tung!
Leif Arne konstaterte 50 mil på kjørekomputeren sin og oppga gjennomsnittshastighet til over 30 km/t – vi måtte bare stå og fordøye det litt – men ingen hadde klump i halsen når det gikk opp for oss at vi hadde klart det…….
Veiene i boligfeltet var ikke konstruert for ta store bilhengere, så det ble en del omkalfatring for å slippe forbi den lokale trafikken, men Roy og Terje er hendige sjåfører som kan manøvrere både forover og bakover. I 6 – tida var alle mopedene stroppet på hengerne og vi sa ha de’ til Pippen og samboer før vi la i vei på hjemturen til Haga og Aurskog.
Jørgensen prøvde seg med Qvis (spørsmål) fra Dagbladet til sine medpassasjerer, men det stod dårlig til med deltakernes kunnskaper. Da han påstod at han hørte at ”senga mi roper på meg”, forsto vi at han var litt sigen.
Hjemturen gikk via Seljord, Notodden, Kongsberg og Drammen – i 11 tida om kvelden passerte vi Rånåsfossbrua og nærmet oss Haga. Alle hadde det travelt med å komme seg hjem til a’ mor for å fortelle om turen, men de fleste husket på å ta med mopeden sin, men en Puch ble stående igjen utpå plassen. Eieren hadde visst hastverk….!
Harethon var ikke snauere enn at han startet mopeden og kjørte hjem til Aurskog.
Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk flott tur!

Vi har mange bilder og film fra turen, men de må kvalitetssikres før de legges ut.


DELTAKERE PÅ VESTLANDSTUR 2005

Navn: Doning: Klunder underveis:
Trond Amundsen Cresent 3 – hjuling 78 mod Første pluggsveis etter 4 sek.! Litt dårlig drag, men jevn. Bensintom 200 m før mål!
Anders Myhre Tempo Zafir (vektkompensert…) Pluggbytte
Bjørnar Helle Tempo Zafir (vektkompensert…) Pluggbytte og midtpakning
Kjetil Haug Cresent 3 – hjuling 86 mod Kjedestrammer datt av, kløsjvaier røk og potta datt av
Per Willy Janson Tempo Corvette 380 83 mod Gikk så det skreik, bokstavelig talt! Motoren ropte på hjelp i 20 mil og døde ca 5 mil før mål
Rune Sørensen Westby Corvette 300 66 mod Mye klunder bortover; punktering,løs forgasser,framdrevet hoppet av, tok av luftfilteret. Hjemmat gikk den strøkent..
Runar Gilberg Tempo Panther 76 mod Mye klunder;2 tenningsanlegg forbrukt, kjørte res.moped mye,gikk bensintom med den også…
Vidar Jørgensen Puch VS50 67 mod Litt dårlig drag, men gikk jevnt,ønsket seg flere førstegir i motbakkene…
Roy Åsdahl Puch VS 4M 78 mod Tja, itt’no klunder. Eneste som gnagde litt, var setet. Strøken moped.
Harry Bratli Tempo Corvette 66/67 mod Byttet stifter, men gikk fint da han tok ned hjelmen fra gassvajeren..!
Øivind Svendsen Tempo Corvette 77 mod Kløsjvaieren røk, og Sørensen hadde en ekstra…
Terje Myrvold Tempo Corvette 380 86 mod Mopeden gikk fint, litt balanseprobl.,hip-hop talent!
Terje Tandberg Zundapp 82 mod Gikk som ei kule. Stor forbedring fra i fjor kan man si…
Svein Nordli Puch 70 - mod Plystra litt i toppakningen, og Svein minte oss stadig om at Puchene var det itt’no tull me…!Kappkjørte m Pippen til uavgjort resultat
Arne Harethon Corvette 69 Comet Stramma kjeden, ellers beskyldt for å være sønnen til Norli’n og bror til Sørensen..
Leif Arne Skjønnaug Corvette 70 mod 4 varmeskjæringer, stiften røk, og bløtt i teltet!
Jens Kristian Waaler Tempo Fighter IKKE MOPED,men så kjørte han hele veien fra Lierfoss og tilbake da..!
Pippen Corvette 240 modifisert…. Slakk kjede, påstod trim, men det virket ikke sånn…
Åsmund (kamerat av Pippen) Corvette 78 mod (lånt av Pippen) Ukjent tenningsfeil
Einar og

Jimmy (en snill og rolig fårehund)

Gelandewagen (militærmod) med henger


Kjørte med Einar i G.wagen

2 dieselfiltere gikk dukken, ellers klundret med å få med alle som fikk stopp underveis

 

Ble nekta på pub fordi han var ”et farlig villdyr”, som vakta sa…